-Enten bløffet Stoltenberg eller så visste han ikke hva han snakket om

jens-stoltenberg
Statsminister Jens Stoltenberg åpner Trollsat i 2008 sammen med direktør i Kongsberg Satellite Services, Rolf Skatteboe (Foto:KSAT)

Det er gått åtte år siden en norsk statsminister for første gang satte sin bein i Antarktis.   Vår egen Jens Stoltenberg ble flydd inn fra Sør-Afrika i en av Luftforsvarets Hercules-fly. Ved den norske ”forskningsbasen” Troll foretok han den offisielle åpningen av et anlegg for nedlesing av satellittdata. I sin tale var han opptatt av miljø: ”Satellittstasjonen er en milepæl i miljøovervåkningen fra satellitt.” ”Det er i tråd med norske polartradisjoner å utnytte Antarktis til dette formålet.” Enten bløffet Stoltenberg eller så visste han ikke hva han snakket om.

Kronikk av forfatter og journalist Bård Wormdal

For det var ikke miljøovervåking, men amerikanske, militære etterretningsinteresser til støtte for soldater i krig i Afghanistan og andre steder som var den viktigste drivkraften for etableringen av anlegget. Dette er enkelt å dokumentere med noen få søk på nett. Dette er alvorlig fordi Antarktistraktaten – som er grunnloven for Antarktis – har et absolutt krav om at enhver virksomhet på kontinentet skal utelukkende være av sivil karakter.

Den norske nedlastningstasjonen for satellitter i Antarkis, Trollsat, ble etablert som er direkte resultat av en kontrakt mellom det amerikanske satellittselskapet, Orbimage, og Kongsberg Satellite Service, et selskap som i hovedsak er eid av den norske stat.  Det går fram av børsmelding 7. mars 2005.

Orbimage hadde da inngått avtale med amerikansk militær etteretning om i fellesskap å bygge en ny overvåkningssatellitt med nedlasting av data i Antarktis og i Tromsø.   Etterretningstjenesten NGA gikk inn med to milliarder kroner, det private selskapet gikk inn med en milliard.  Dette er enkelt å dokumentere ut fra pressemeldinger og nettsider til amerikanske etterretning. Det skulle vise seg at nedlasting av overvåkningsbilder for amerikansk etteretning skulle bli den første regulere aktiviteten ved den norske ”forskningsstasjonen” i Antarktis som Norsk Polarinstitutt har hovedansvaret for. Er det i tråd med god forskningsetikk og stolte norske polartradisjoner?

Det amerikanske militære etterretningstjensten NGA gjør en vurdering av den nye satellitten Geoeye-1 etter tre måneders drift. NGA er over seg av begeistring: ”Militære enheter i kamp hadde uttrykt et behov for til enkelt tilgjengelige, ikke-hemmeligstemplete høykvalitetsbilder og bildebaserte produkter i et format de lett kan bruke og bearbeide [..]   Geoeye[..] utgjør en kapasitet som vil møte dette behovet og mer til.” Bildene med bedre enn halv meters oppløsning er forbeholdt USA etter amerikansk regelverk.

Dette skriver Jens Stoltenberg i en personlig hilsen til de ansatte ved den norske basen i Antarktis etter sitt besøk: .” I 2008 fikk jeg æren av å åpne Trollsat. Stasjonen er en milepæl for effektiv miljøovervåkning fra satellitt, og gir bedre og raskere tilgang til blant annet viktige klima-, miljø- og værdata.  ”

Handler dette om en statsminister som ikke vet hva han skriver om – eller handler det om en statsminister som helt bevisst skriver usant?

Mot alle odds ble Antarktistraktaten inngått midt under den kalde krigen i 1961. Dette er en avtale som vokste fram av et vellykket internasjonalt forskningssamarbeid om Antarktis. Det er av den grunn forståelig at en hovedpolar i avtalen er at enhver form militær virksomhet er forbudt på kontinentet. Her fra innledningen i traktaten:

”Enighet om at det tjener hele menneskeheten at Antarktis for all framtid utelukkende skal bli brukt for fredelige hensikter og ikke skal bli åsted eller aktør for internasjonal disharmoni.”

Dette er første artikkel i traktaten:

”Antarktis skal bare bli brukt til fredelige formål. Det er forbudt, inter alia, enhver virksomhet med militær hensikt, slik som å etablere militære anlegg og baser, utføre miltære oppdrag, eller uttesting av alle typer våpen.”

Digitalglobe er det andre store amerikanske satellittselskapet for global overvåkning. I 2010 kom 78.2 prosent av inntektene i selskapet fra militære kunder, viser årsregnskapet. Også Digitalglobe sine satellitter tar i bruk Trollsat, og amerikansk etteretning er den største kunden.

Satellitteiere fra andre land står i kø for å bruke Trollsat. Canadiske Radarsat 2, som har levert etteretningsdata for NATO-øvelser i Nord- Norge og som selger data til det norske Forsvaret, bruker Trollsat. Det samme gjør Sør-Koreas første spionsatellitt, Kompsat 2.

Under Libya-krigen lasta den amerikanske satellitten Geoeye-1 ned bilder av havnebyer i Libya til Trollsat i Antarktis.   Bildene viste hvor det var trefninger og annen type informasjon som er viktig for krigføring. Bildene ble brukt av det italienske forsvaret.

Kongsberg Satellite Services bygger nye antenner, og nye etterretningssatellitter som tar enda bedre bilder som vil ta i bruk Trollsat i årene framover.

Kongsberg Satellite Services sender jevnlig rapporter om Trollsat til Utenriksdepartementet.   Her heter det i et av brevene at ”etableringen av TrollSat har framhevet Norge som polarnasjon, og viser Norges vilje til å bidra i den globale miljøovervåking” Utenriksdepartementet er naturligvis klar over det problematiske forholdet mellom den militære delen satelittvirksomheten og Antarktistraktaten. Likevel har ingenting skjedd.

En norsk statsminister sover i telt i Antarktis og blir kald på nesen. Etterpå skriver han til de ansatte på den norske basen i Nisseposten om en reise han aldri vil glemme: ” Den norske polaraktiviteten er noe jeg er veldig stolt av. Det er både viktig og riktig at Norge er tilstede og synlige på det enorme kontinentet.”

Mitt spørsmål er om Stoltenberg mener norsk satellittvirksomhet i Antarktis er Norge som polar- og fredsnasjon verdig. Norge er i utlandet kjent for å dele ut fredspriser og delta i fredsprosesser.

I 2011 skrev jeg en kronikk og et lengre debattinnlegg i VG om en tilsvarende problematikk i forhold til norsk satellittvirksomhet på Svalbard. Stillheten var påfallende.  Tidligere ansatte i Utenriksdepartementet mener det er en kjent taktikk i enkelte vanskelige saker å unnlate å svare på kritikk. En slik taktikk kan fungere så lenge som  politikere eller allmenhet ikke stiller spørsmål.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s