-Hvorfor er Bård Wormdals bøker viktige?

 

rune-ottosen

 

Av Rune Ottosen

 

Professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus og styremedlem i Norsk PEN. Foredrag på Etterretningskonferansen 10. og 11. oktober 2016 i Vadsø.

Jeg har i denne sammenheng to hatter. En som styremedlem i Norsk Pen og en som professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Når jeg har representert Norsk Pen i programkomiteen for denne konferansen er det uttrykk for at Pen har supplert vårt arbeide for fengslede forfattere i mange land med en nasjonal plattform for å forsvare ytringsfriheten i Norge. Jeg er ansvarlig for varsler-saker i styret i norsk PEN. Det betyr at vi står midt opp i kampen for å få Edward Snowden til Norge for å motta Ossietzky-prisen i Oslo 18. november. Her vil i praksis Høyesterett avgjøre om han kan komme til Norge med garantier for ikke å bli utlevert til amerikanske myndigheter. Snowdens avsløringer av NSA omfattende nettverk for å kontrollere informasjon er dypest sett en trussel mot ytringsfriheten. Bård Wormdals bøker har vist at Norge er en viktig brikke i NSAs globale nettverk. Da er det viktig å minne om at Snowden selv, blant annet i den nye filmen til Oliver Stone ,viser at NSA globale operasjoner også er ledd i offensive operasjoner i den såkalte Global War on terror (GWT). Som han sier: 9/11 og GWT er ikke bare årsak til, men også et påskudd for overvåking. Hensikten med overvåkingen som Norge er en del av, er altså ikke defensiv som norske politikere gjerne vil ha det til. Det er et offensivt virkemiddel for å sikre USAs hegemoni i en global målestokk. Som CIA – sjefen sier i den omtalte Snowden-filmen: USA må utøve global makt for at verden skal bli ”sikker”. Spørsmålet er om det ikke har motsatt effekt. Det er et intimt sammenheng mellom NSAs etterretning og dronekrigføring. Dronekrigføring er en kontroversiell krigføring som de fleste folkerettseksperter er enige om er problematisk i på flere plan. Min egen forskning viser at mediene underkommuniserer disse problemene i sin løpende nyhetsdekning. Her kommer Wormdals bøker inn som viktige bidrag. Hele problemkomplekset knyttet til mediedekningen av etterretning og sikkerhetspolitikk må sees i en pressehistorisk kontekst med den kalde krigen som bakteppe. Bård Wormdals bøker Satelittkrigen og Spionbasen, er viktige og det er det en slående kontrast mellom oppmerksomheten bøkene har fått i den riksdekkende presse og lokale medier. Dagbladet er et unntak og slo til med en forside30.9 som ikke bare lager et nyhetspoeng av deler av dokumentasjonen om den hemmelige siden av norsk etterretning basert på boken Spionbasen, men det er til og med har forhåndsomtalen av vår konferanse. Dagbladet har forøvrige sammen med Klassekampen også hatt eget stoff om betydningen av Snowdens avsløringer av betydningen av NSA og samarbeidet med norsk etterretning. Oliver Stone gjorde et poeng av dette da han for kort tid siden snakket etter premieren for sin nye Snowden film på Colosseum kino. Han undret seg over det norske folk (og medier) tydeligvis ikke var klar over at Norge er et minefelt for USA og en buffer mot Russland sett fra amerikanernes side.

Etter å ha gått gjennom alt som er skrevet om de to bøkene i databasen Retriever er det klart at det har blitt litt liv og røre rundt Wormdals bøker, og spesielt Spionbasen. Og i særlig grad i Nord-Norge generelt og Finnmark spesielt. Det er derfor betegnende at det går under radaren for en som meg som bor i Oslo i mitt daglige mediebruk, der jeg forholder meg mest til riksdekkende medier. Dette kartet viser en slående kontrast mellom den total dekningen i Finnmark og resten av landet.

Hvis vi ser denne oversikten fordelt på landsdel ser vi at heller ikke i riksdekkende medier gikk funnene fra Spionbasen helt upåaktet hen takket var en NTB-melding om den til da ukjente beskytningen av spionskipet Marjata, som Wormdal skriver om.

 

Samlet sett viser dette likevel at avsløringen i boken i hovedsak er blitt til lokalavisjournalistikk i Nord-Norge. I NRK er det lokalkontoret i Finnmark som har viet avsløringene mest oppmerksomhet, her hører det jo med til bilde at Wormdal jobber for NRK Finnmark. En gjennomgang av Retriever viser bred omtale av boken i nordnorske aviser, med Finnmark som viktigste nedslagsfelt.

Finnmark-pressen har vi sett forhåndsomtaler av møter om boken, anmeldelse og debatt. Nordlys har til og med spandert en litt sur kritisk leder på boken. Men dette er i det minste reaksjoner og respons. Det er jo ikke overraskende at 90 prosent av avisomtalen av bøkene er i Nord-norske aviser. Dette er vel både uttrykk for Østlandssjåvinisme og at makten i Oslo helst ikke vil forholde seg til fakta i boken.

 

Da jeg selv ble bedt om å anmelde Satelittkrigen i tidsskriftet Internasjonal politikk slo deg meg at det var oppsiktsvekkende at de mange sterke påstandene i boken ikke vakt debatt i det sentrale politiske miljøet i Norge. Det er ikke hverdagskost at det kommer godt begrunnede påstander om at Norge systematisk bryter Svalbardtraktaten. Det som også gjorde inntrykk på meg da jeg leste boken er tausheten som rådet om denne påstanden i den politiske elite. Bortsett fra et spørsmål fra SV i Stortinget var det tyst.

Men folket er interessert. Spionbasen har solgt oppsiktsvekkende bra til fagbok å være. Boken har fått noen anmeldelser også i hovedstadspressen som i Aftenposten, Dagens Næringsliv og som sagt omtaler i Dagbladet og Klassekampen Anmeldelsen har stort sett vært positive. Gitt bokens kontroversielle innhold og kritiske blikk på norsk base- og sikkerhetspolitikk, er det underlig at ikke flere norske medier har fulgt opp påstandene i boka etter slike anmeldelse. Spionbasen er en oppfølger av Wormdals første bok, Satelittkrigen fra 2011. Heller ikke den gangen ble utgivelsen viet mye oppmerksomhet av riksdekningen norske medier. Det er grunn til å dvele ved manglende vilje fra makthavere til å svare på godt begrunnet prinsipiell kritikk. Samlet sett viser Wormdals to utgivelser at Norge er dypere involvert i USAs såkalte globale krig mot terror enn det norske politikere vil innrømme. I Satelitttkrigen får Wormdal sysselmannen til å innrømme at bruk av satellitter i NATO-øvelser som skulle forberede Afghanistan-operasjoner, er i strid med bestemmelsen om at Svalbard ikke skal brukes til militære formål. Et annet bevis på at norske myndigheter bryter Svalbardtraktaten i sin bruk av satellitter i krigføringen i Afghanistan, finner han i en PowerPoint-presentasjon av det fransk-italienske satellittprosjektet COSMO Sky-Med. Av kommersielle grunner skryter selskapet av sitt samarbeid med Forsvaret om et pilotprosjekt i Afghanistan. At Forsvaret formelt sier at prosjektet kun skal gi mer kunnskap om forflytning av ressurser i jordbruket i Afghanistan, bør ikke lure noen til å tro at dette ikke også har et militært formål. I Spionbasen går Wormdal dypere inn i norsk etterkrigshistorie og viser at gjennom fortielser, hemmelighold og desinformasjon er viktige beslutninger holdt unna norsk offentlighet. Sett i lys av Edward Snowdens avsløringer av NSAs omfattende globale overvåking, bør boken vekke mer interesse i norsk offentlighet. Wormdal viser at det har vært tett samarbeide mellom norsk militær etterretning, NSA og CIA i mer enn 60 år. Samarbeidet fortsetter med full kraft og Wormdal skriver at Nord-Norge er orkesterplass for amerikansk etterretning

Wormdals viktigste påstand er at det ikke har vært politisk styring av og åpenhet om viktige sikkerhetspolitiske spørsmål i store deler av etterkrigstiden. Han har gjennom svært grundig arbeid med åpne kilder vist oss et bilde som vil påvirke framtidig historieskriving om norsk sikkerhetspolitikk. Wormdal siterer blant annet statsminister Einar Gerhardsen fra møte i Regjeringens sikkerhetsutvalg, der han forsikrer at militær utbygging i nord ikke vil bli belastet norske budsjetter siden amerikanerne betaler. Formannen i Stortingets militærkomite aksepterte i sin tid å holde saken unna omtale i statsbudsjettet for å unngå offentlig oppmerksomhet. Fra 1958 og fire år framover ansettes 360 personer i etterretningstjenesten, i praksis lønnet av amerikanerne. Han har også fått i tale navngitte pensjonerte etterretningsoffiserer som synes det er på tide at offentligheten får vite hva som forgikk under den kalde krigen, selv om de strengt tatt bryter sin taushetsplikt.

Her er historier presentert som tatt ut av en thriller. For eksempel historien om skarpe skudd rettet mot spionskipet Marjata i Barentshavet under en sovjetisk marineøvelse, etterretningsutstyr skjult i norske fiskebåter og tett amerikansk involvering i driften av lyttestasjonen på Korpfjell i Sør-Varanger.

I forbindelse med Kjell Grandhagens avgang fra Etterretningstjenesten ble han rost av mange for å ha bidratt til mer åpenhet. Han viste ikke samme åpenhet da Wormdal ville ha samarbeid om boka. Grandhagen mente det ikke var behov for en nye bok. Wormdal mener også å kunne motbevise Grandhagens påstand om at e-tjenesten kun er for norske interesser, med blant henvisning til aktiviteten på lyttestasjonen Fauske II.

Tror ikke norske medier at han har belegg for påstandene? I så fall burde boken vært gjenstand for kritikk. Er påstandene sanne bør de vel debatteres? Taushet ser aldri bra ut. Ytringsfrihetskommisjonen skriver at det i praksis ikke var full ytringsfrihet om sikkerhetspolitikk under den kalde krigen, blant annet på grunn av medienes selvsensur. Jeg trodde vi hadde kommet lenger i dag.

Under den kalde krigen ble journalister og redaksjoner som Ny Tid, Klassekampen og Ikkevold gjenstand for etterforskning, tiltale og noen tilfeller dom etter spionparagrafen. En viktig dom falt i høyesterett i 1986 da Ikkevold med en stemmes overvekt ble frifunnet for tiltale etter spionparagrafen. Ikkevold hadde på samme måte som Wormdal brukt åpne kilder for å dokumentere brudd på norsk base- og sikkerhetspolitikk. Dommen var viktig og banet vei for at andre journalister, som Wormdal, skal kunne drive kritisk undersøkende journalistikk uten å bli rettsforfulgt. I vår postmoderne tid er politietterforskning og tiltale erstattet av en form for repressiv toleranse. Wormdal får si hva han vil, får ikke svar på spørsmål og det får ingen politiske eller andre konsekvenser. Nå er ikke Wormdal den første til å drive kritisk og undersøkende journalistikk på dette område. Ståle Hansen fikk i 1997 SKUP-diplom for avsløring om at norske jagerfly i strid med norsk basepolitikk var utstyrt for å bære atomvåpen. Bård Wormdal var sterkt inspirert av Inge Sellevåg i Bergens Tidende fikk SKUP-prisen i 2000 for reportasjer som knytet Vardø-radaren til USAs stjernekrigsforsvar. Tormod Strand i Dagsrevyen fikk SKUP pris 2006 for avsløring av Forsvarets lovstridig besittelse av klasevåpen. For ikke å snakke om Dagbladets Kristoffer Egeberg som fikk SKUP prisen i 2014 for avsløringen av Forsvarets ulovlige salg av marinefartøyer til Nigeria. Det er altså blitt mindre selvsensur og mer undersøkende journalistikk om etterretning, sikkerhetspolitikk og Forsvaret enn under den kalde krigen. Men det kan og bør bli mer.

I mitt bidrag til Maktutredningen i 2001 går jeg nærmere inn på de historiske årsakene til dette. Noen av nøkkelen ligger i det faktum at store deler av pressemiljøet levde tett på den norske eksilregjeringen i London. Det ble som en del av frigjøringen arbeidet tett med britiske militære og etterretning om å reetablere kontroll over norsk presse. Under parolen aldri mer 9. april ble det utviklet tette bånd mellom eliten i pressen og myndighetene gjennom systemet ”Regjeringens pressetjeneste i krig”. Tankegangen ble videreført i beredskapslovene på 1950-tallet, beredskapsøvelser med håndplukkede betrodde medarbeidere i NRK, NTB og de største avisene. Lund-kommisjonen viste at utvalgte pressefolk drev overvåking og kartlegging av kolleger på venstresiden. Organisatoriske tiltak gjennom Folk og forsvar sementerte lojaliteten mellom Forsvaret, etterretning og eliten i mediene. At dette samlet sett medførte en slagside og mangel på kritisk journalistikk er godt dokumentert i nyere pressehistorisk forskning. I noen tilfeller har utvalgte journalister gjennomført etterretningsoppdrag både for norsk etterretning og CIA som et sideoppdrag til sine journalistiske oppdrag.

Min egen forskning om norske mediers dekning av Norges kriger i NATOs out of area operasjoner fra Jugoslavia i 1999, deltagelse i ISAF i Afghanistan og i mer begrenset omfang i Irak viser støtte på lederplass og mangel på kritiske journalistikk om mulige brudd på menneskerettigheter og mulige folkerettsbrudd fra norske styrker. Godal-utvalget, NOUen En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014 som ble presentert tidligere i år, slår fast at Norges Afghanistan satsing langt på vei har vært uten resultater og delvis mislykket. Med grunnlag i blant annet boken Den lengste krigen redigert av meg selv og Elisabeth Eide slår Godal-utvalget fast at norske medier for ukritisk har kjøpte norske politikeres retorikk om humanitær intervensjon som motiv for deltagelse i Afghanistan. Vi vet nå alle at den den virkelige begrunnelsen for å krige var for å tilfredsstille vår viktigste allierte. Hvorfor ikke flere journalister og medier tidligere tok denne realiteten inn over seg og brukte den som basis for kritiske og undersøkende journalistikk er vanskelig å forstå. Det synes å være et mønster at nasjonale medier følger sitt lands sikkerhetspolitiske orientering i omtalen av kriser og konflikter der egen sikkerhet er berørt eller involvert. En omfattende forskningslitteratur viser at mediene i liten grad opponerer mot egne myndigheter i krigs- og konfliktsituasjoner.

Dette nedfeller seg også̊ i resultatene fra egen forskning, blant annet et internasjonalt komparativt prosjekt fra dekningen av Golfkrigen i 1991 som omfatter medier fra Norge, Sverige og Finland i tillegg til blant annet USA og Tyskland En analyse av over 4000 artikler i det omtalte Golf- krigsprosjektet viser at NATO-land som Norge og Tyskland i større grad enn alliansefrie land som Sverige og Finland gjengir og henviser til den amerikanske retorikken.

Terje Tvedt tok høsten 2015 til ordet fro at det måtte bli en uavhengig granskning av Norges deltagelse i bombingen av Libya. FN resolusjon 1973 hadde som hovedformål å sikre et flyforbudssone over Benghazi av frykt for angrep fra Gaddafis flystyrker. Den britiske parlamentet har nettopp offentligjort en rapport som viste at det ikke var en overhengende fare for slikt angrep. Dette burde vær starte på en debatt om hvilken rolle norsk etterretning spilte som premissleverandør for beslutningene. Da Gaddafi ble utenomrettslig henrettet, og en regimeendring var underveis, trakk NATO seg ut av Libya. Etter en nesten 8 måneder lang borgerkrig sto dermed Libyas befolkning overfor mange nye utfordringer og det kunne hevdes at selv om Gaddafi var drept, var ikke sivilbefolkningens behov for hjelp og beskyttelse over. NATO trakk seg ut fra et land i kaos, og kunne kritiseres for at regimeendring kanskje hadde vært målet hele tiden.

Det er vanskelig å forstå hvorfor flere aspekter ved Libya-bombingen ikke er blitt mer drøftet i norske medier. Hvordan vil fremtidens historieskrivere bedømme situasjonen og de prinsipielle spørsmålene? Var det en legitim krig? Var intervensjonen ulovlig, i følge internasjonal og nasjonal rett? Skulle for eksempel kongen i statsråd ha besluttet deltagelse slik det står i grunnloven, og ikke en mobilkonferanse med de parlamentariske lederne slik Aftenposten avdekket i en god reportasje. Var Libya-bombingen gjennomført på en militærfaglig forsvarlig måte? Noe Tormod Heier har belyst på en kritisk måte i en militær-faglig utredning. Som vi har vært inne på tidligere virket det som om pressen helt fra starten i liten grad ønsket å skape debatt om Norges deltakelse i Libya. Å diskutere NATOs operasjon i Libya i etterkant bør imidlertid være et mål, og debatten må også inkludere medienes rolle. Tore Slaatta og jeg har med basis i vår egen forskning i Aftenposten slått fast at medienes mangel på kritisk distanse til regjeringens beslutninger bør være gjenstand for gransking. Bård Wormdal selv har påpekt i en kronikk og et lengre debattinnlegg i VG om var påfallende stillhet om de alvorlige påstandene han kommer med om norsk etterretningssamarbeide utenfor demokratisk kontroll.  Tidligere ansatte i Utenriksdepartementet mener det er en kjent taktikk i enkelte vanskelige saker å unnlate å svare på kritikk. En slik taktikk kan fungere så lenge som politikere eller allmenhet ikke stiller spørsmål. Denne konferansen vil forhåpentligvis bidra til å tvinge fram en nødvendig debatt.

 

E-sjef Morten Haga Lunde er i et intervju med Aftenposten kritisk til konferansen ”Militær etterretning som demokratisk blindsone” som arrangeres i Vadsø 10-11. Oktober. Han argumenter med det legitime behov for hemmelighold i et stadig mer spent forhold til vår nabo Russland. Som medlem av konferansens programkomité og styremedlem i Norsk PEN vil jeg hevde at hensyn til ytringsfriheten gjør det legitimt og nødvendig at også de hemmelige tjenester er gjenstand for debatt. Norsk PEN har gitt varsleren Edward Snowden Ossietzky-prisen, og arbeider for at han skal kunne komme til Norge for å motta prisen. Hva har så dette å gjøre med norsk etterretningstjeneste? Haga Lunde sier ikke noe om forholdet til amerikansk etterretning i intervjuet. Snowden har avdekket at NSA drev med massiv overvåking, og i prinsippet kan kontrollere all elektronisk kommunikasjon i global målestokk. Selv om Snowden i USA er siktet etter spionparagrafen og risikerer lang fengselsstraff, har amerikanske myndigheter og kongressen innrømmet at Snowden har avdekket lovstridig overvåking.   Praksis er endret takket være Snowdens modige varsling. Det som fortsatt ikke er klart, er hvilken rolle Norge og norske installasjoner har hatt og har i dette systemet. Norge er en av de nærmeste samarbeidspartnerne til USA/NSA, gjennom nettverket ”ni øyne”. Bård Wormdal hevder i sin bok ”Spionbasen” at norske installasjoner er dypt involvert i NSAs informasjonsinnhenting. Dette er delvis et bilateralt samarbeid uavhengig av NATO. Gjennom Snowdens avsløringer vet vi at NSA vurderer Norge, sammen med et annet ikke navngitt land, som de viktigste samarbeidspartnerne for innhenting av teknisk etterretning for USA. Installasjonene på norsk jord bør derfor ikke bare sees på som en nødvendig defensiv ressurs, slik Haga Lunde beskriver det. Snowden har vist at det kontroversielle dronekrigsprogrammet er helt avhengig av data fra USAs globale nettverk, der installasjoner på norsk jord spiller en viktig rolle. Vi må spørre om det er i norske nasjonale interesser at hemmelighold umuliggjør en offentlig debatt. Snowdens avsløringer har vist at etterretning utenfor kontroll er en trussel mot muligheten for åpenhet og innsikt i det som foregår i maktens korridorer. Forsvaret har vært invitert til å delta på konferansen, men har avslått. En konferanse som setter søkelys på etterretningstjenesten plass i den demokratiske debatten bør hilses velkommen og ikke mistenkeliggjøres.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s